Jeg og to kompiser har nettopp vært og sett Transformers 3.
Det var en spetakkelfilm av tradisjonell klasse, med et spesialeffektbudsjett som helt sikkert overgår bruttonasjonalproduktet til Swaziland, og en fullstentig forutsigbar historie, som seg hør og bør. Inntrykkene jeg sitter igjen med er 1) 3D får fortsatt øynene mine til å svi (men de svir på en 100% awesome måte) og 2) trass i hans semi-trailertransformerende, øks- og sverdfektende ytre, er Optimus Prime innerst inne en moraliserende bedrevitende deuchebag. Han minner litt om en halvsenil, helnaiv bestefar som har latt visdomsmaskinen gå på tomgang i litt for lang tid. Han er en klisjébulimiker på sin stålkalde hals, og har null personlighet å komme med overhodet.
Faktisk er Bumblebee den eneste av Autobotsene som det i det hele tatt går an å sympatisere med; trass i hans begrensede verbale kapasitet. Resten av gjengen er en skrothaug av vandrende klisjeer, enkelte av dem på grensen til det absurde (hva roboter angår) og hinsides grensen til det irriterende. Men man ankommer ikke kinosalen til visningen av en Michael Bay-film for å la seg trollbinde av realisme (selv om effektene i år 2011 har blitt riktig så imponerende); man kommer for å bli underholdt, og selv om jeg i kjølvannet av denne spetakkelfilmen fortsatt ligger og ruver i en tvil om hvorvidt hver og en av mine 110 kroner ble vekslet inn i ren underholdningsglede, glir ikke denne tvilen over i anger.
Jeg gir Transformers 3: Dark of the Moon en sterk firer, i det store og det hele på grunn av at min samvittighet ikke tillater meg til å gi dårligere karakter til en film såpass stappfull av roboter, eksplosjoner og schtilige scener. Dessuten er jo Rosie Huntington-Whiteley alt annet enn stygg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar