Det er gjerne sånn at man skal blogge i disse dager. Man er liksom ikke en skikkelig borger av Web 2.0 før man har brettet ut i hvert fall en liten flik av sine innerste tanker ut over verdsveven, til spott og spe for allmuen.
Jeg kaster meg ut i mengden, og blir én av mange.
De som kjenner meg godt vet at jeg i disse dager er i ferd med å skrive ferdig masteravhandlingen min ved UiB. Oppgaven bærer navnet ”Spillsnakk – Dataspillsamtalen som sjanger”, for øvrig en tittel jeg selv synes fyller seg selv godt. Denne skal leveres den 16. mai. Så er det over. Fem års utdanning er i boks. Det er nesten litt surrealistisk. Men nok om det.
Jeg skal bruke hele helgen til å skrive. Slikt må man, i hvert fall når veileder ber om innlevering førstkommende mandag. Men det er greit.
Jeg har godt av slikt.
Jeg har i lang tid sagt at jeg ikke jobber best under press; jeg jobber utelukkende under press. Denne arbeidsvanen har gjort at jeg har blitt riktig så dreven i å balansere jobb og fritid (all play and no work og det er), men har også en tendens til å utvikle seg til et mønster hvor det av og til jobbes ikke under press, men i desperasjon. Det er dette jeg vil unngå. Men det er vanskelig å beregne når og hvor det skjer.
Jeg har aldri gitt meg i kast med et prosjekt av slikt et omfang som hva jeg gjør nå. I den tid hvor jeg bare skrev semesteroppgaver og hjemmeeksamener, den tiden hvor jeg syntes 3500 ord var mye og jeg frydet meg over det fantastiske bruken av halvannen linjeavstand kunne gjøre med en tekst, da var det greit. Da gjorde jeg et skippertak kvelden før innlevering.
Det var press nok.
Nå når jeg skriver master, med en ramme på 70-120 sider og hele to semesters arbeidstid, er det vanskelig å vite hvor denne grensen går. Men jeg tror jeg begynner å kjenne det nå. Presset kommer.
Det å skrive master er litt som å sykle. Motet holder seg oppe av seg selv, så lenge det går fort nok fremover.
Jeg tror det er viktig å ha noe å glede seg til. Om der ikke finnes et lyspunkt i horisonten der og da, så får man tenne et.
I skrivende stund har jeg to:
Å bli ferdig med masteroppgaven, og norgeslanseringen av Asus sin nye nettfjøl (fantastisk avløserord, btw): Asus Eee Pad Transformer. Det er kanskje litt materialistisk av meg å gå rundt og glede meg til en slik dings, men sånn er vi vel alle. Vi kjenner alle fryden over materielle goder. Det er ingenting galt i det. Jeg tror egentlig ikke at det er tingen i seg selv som bringer gleden, men følelsen av forandring. At noe nytt og spennende ramler inn i våre liv hever liksom tilværelsen litt, så lenge man vet å verdsette det.
Dessuten er det vel egentlig gleden over å glede seg som er best. Det å få sitt ønske oppfylt er ofte ganske antiklimatisk, særlig om man har ventet lenge.
Jeg har alltid satt mer pris på adventstiden enn romjulen.
Det å bli ferdig med masteren er for øvrig noe jeg grugleder meg til. Det er artig å skrive master, og jeg håper jeg til slutt kan flyte i kjølvannet av et solid stykke arbeid. Problemet er bare at oppgaven har gjort krav på så mye tid og krefter at jeg frykter tomrommet etter den kan bli vanskelig å fylle. Man kan fort føle seg litt målløs.
Jeg kan jo alltids fortsette å skrive. Problemet blir bare hva.
Kanskje jeg bare skal blogge til krampa tar meg.
